Jeg kom over noe jeg skrev, mest for meg selv, for endel år siden og tenkte den kunne være verdt å dele på bloggen.

Hei jeg er alkoholiker, var tidligere en håpløs, oppgitt fyllik. Nå en fornøyd edru tørrlagt alkoholiker. Om noen lurer så er det av hensyn til Anonyme Alkoholikeres anonymitetsprinsipp at jeg ikke bruker mitt rette navn her.

Hvorfor har det endret seg sånn for meg, iallefall inntil i dag, og forhåpentligvis videre , en dag av gangen. Og jeg svarte og svarer nei jeg også på de to spørsmålene som jeg måtte stille meg::

 1) Kan jeg styre hvor mye jeg drikker når jeg drikker?             Mitt svar: Nei.

2) Kan jeg med egen vilje la være å begynne å drikke?                  Mitt svar: Nei.

 Jeg var slått til jorden taklet ikke å leve verken med eller uten alkohol, og AA ble mitt halmstrå - Jeg la meg flat for AA-fellesskapet og dets program og hørte på de som gikk foran meg,  og jeg  viste fra tidligere "forsøk" at det ville koste meg mye, men denne gangen skulle jeg ikke takle det alene,som jeg tidligere trodde var mulig, selv om det førte meg til sprekk på sprekk og jeg nærmet meg graven mer og mer for hver gang.

Å jobbe for et godt edruskap  krever at det får absolutt 1. prioritet.. Har jeg ikke edruskapet har jeg ingenting. Så det MÅ komme først av alt. I Tillegg påfører man som aktiv  våt alkoholiker sine nære og kjære ufattelig me smertee og lidelse, og det ser man ikke da.

 Det sies; Ta en dag av gangen, men når suget kommet og det river og sliter i hodet og kropp så koster det mye, likedan når den lille djevelen klapper meg  listig på skulderen og vil ha meg på galeien. Da var det ikke snakk om en dag av gangen, men kanskje en time eller ti minutt.. Men det gikk..Tiden er en viktig forbundsfelle, men i den tiden må man også jobbe med seg selv. Jeg måtte bare ikke ta den 1. farligste drammen.

Men oldtimerne hadde fått noe som jeg ville ha og de var vandrende levende bevis på at det gikk an--- de hadde jo tråkket opp løypa- og hadde slettes ikke hatt det noe lettere enn meg. Og både de og jeg visste at det ikke fantes noen snarvei eller trylleformel til edruskap? da skulle jeg gladelig ha brukt den,,,

Har prøvd mange typer institusjoner , Alfa med sitt Minnesota-opplegg, Borgestadklinikken, A- senteret, you name it.. Og sprekkene tok jeg like fult. Jeg manglet simpelthen noe på villigheten og å akseptere, selv om jeg nå tror at det ble sådd noen frø med disse oppholdene som kom meg til hjelp når jeg hadde gitt meg selv juling nok i mitt samliv med kong alkohol.

Jeg lærte at alkoholismen er progressiv, dødelig sykdom, og den er lunefull, listig, tålmodig og for å få det de hadde fått måtte jeg, Edru Alkie, lære meg å kjenne meg selv- og spørre meg selv de samme spørsmålene som står i storboka 5.kapitellet. og det er pinefullt og smertefullt å måtte svare ærlig på det

1. Om JEG vil ha hva Oldtimerne har fått ?  Et godt edruskap og godt liv.
   
2. Om JEG er villig til å gjøre hva som helst for å få det ?

Men når jeg hadde gjort det og- i alle fall etter beste evne  prøvde å leve etter og ut fra de forutsetningene, så ble det etter hvert lettere, noe oldtimerne også sa på forhånd at det ville bli.

Så det å fullt ut akseptere min maktesløshet fullt ut og ha 100% villighet ble min nøkkel til å finne mitt edruskap som har blitt bedre og bedre. Og det har også lært meg å kunne håndtere alle livets opp- og ned---turer  på en langt bedre måte.Så det jeg har puttet av innsats, tårer, rivende slitende sug etc. er vel verdt alt jeg  har fått igjen ved å holde meg fast og ha tro på oppskriften som er nedskrevet i vår litteratur- min Høyere Makt (slik hver og en definerer det for seg selv) og at sponsor ,-og på møtene, de som har gått foran og de som kommer etter lærer meg noe nytt i hver eneste deling og jeg lærer også ved å dele.

Dette ble mye og kanskje litt rotete men dette ble min innfallsvinkel til virkelig komme til de nødvendige erkjennelser og akseptering av meg og min situasjon.

Så husk, Det er mulig og det er håp for alle, hvor ille det enn kan virke. Men man må være villig.

Edru Alkie:-)

 Heisann !

Jeg  sitter her noen sene kveldstimer å tenker litt tilbake på veien til AA og mitt edruskap-, som er uløselig knyttet sammen. Dvs jeg trenger AA for å finne og opprettholde mitt edruskap.

Ok- jeg drakk meg ned til min personlige bunn -  og min bunn var hårfint over min grav. Jeg holdt meg faktisk promillefri noen få måneder før jeg kom til AA. Riktignok på "hvite knoker" som det kalles.

Å  erkjenne min maktesløshet overfor alkohol og at  jeg ikke lenger kunne styre mitt eget liv satt for min del langt inne, verdensmester som jeg var, tiltross for mange års komadrikking og dets konsekvenser. Og denne verdensmesteren var ikke rare karen de siste årene av min drikkekarriere.

Men før den nødvendige erkjennelsen så var jeg som de fleste alkoholkere en mester i rasjonalisering og på utkikk etter "lette løsninger" og fant hele tiden årsaker og virkninger for min situasjon, og det av alltid annet eller andre som var problemet i mine syke øyne  - som om et slikt funn ville endre noe som helst uten at flasken først og fremst måtte ut av livet mitt. MEN den illusjonen tviholdt jeg på og min syke tankegang og karakterbrister ble bare mer og mer uttalt.

Alle så det- bare ikke jeg selv- hovedrolleinnehaveren i mitt eget miserable liv.  En av de tingene jeg holdt godt fast på var at jeg drakk pga dårlige nerver, noe jeg også fikk underbygget av min daværende lege som mente at jeg ikke var alkoholiker, men drakk for å døyve mine skrantne nerver- oi- det var gode  nyheter som jeg brukte for alt hva det var verdt.  Da var det jo bare helt narurlig og nesten på sin plass at jeg drakk som jeg gjorde.. JA DU GROMGUTTEN- SELVBEDRAGET OG SELVMEDLIDENHETENS MESTER..DU SKULLE BARE VISST?

Etter hvert ble jeg mer opptatt av å finn ut hva som kom først, nervene eller alkoholen- som om det hadde noen betydning ettersom det ikke endret min drikking i noen positiv retning. Men det var jo en god grunn for meg til å fortsette, siden jeg mente med alt det jeg det jeg trodde var sunn fornuft, klarsyn og ærlighet at jeg måtte ha svar på  før jeg kunne løse mitt drikkeproblem.

I dag etter noe fartstid som edru alkoholiker ved hjelp av vårt flotte fellesskap i AA og programmet ser jeg at det er helt uvesentlig hva som kom først og årsaker til min alkoholisme.Jeg har ganske enkelt erkjent og akseptert at jeg er - og kommer til å forbli alkoholiker all min tid.

Ved å ta en dag av gangen og leve i programmet og bruke AA  og min høyere makt håper jeg å forbli en tørrlagt alkoholiker og ikke bli så hovmodig at jeg vil teste om jeg kan drikke "normalt" igjen.

Jeg vet med hele meg selv at det toget er gått for mange år siden og det er heller ikke noe savn overhodet. Tvert imot, for meg er det en glede å kunne våkne om morgenen til en ny dag uten tanke for å drikke, uten abstinenser og alt det fører med seg.

Jeg har ikke bare fått et nytt liv, men et godt liv og påfører ikke lenger mine nære og kjære  den smerten og lidelsen enhver misbruker gjør

Edru Alkie :-)

Dette er fra en artikkel som sier endel om pårørendes lidelser med en aktiv rusmisbruker i nær relasjon og viktigheten av å bearbeide dem. Kjenner mange som sliter med dette  og deler gjerne denne:

Edru Alkie:-)

 Fra en dame som leser denne Bloggen har jeg mottatt en lang mail om et kinkig forhold med en rusmisbruker som også har en bipolar lidelse. Damen som skriver er også bipolar men sier hun ikke har noe rusproblem. En lang deling, men vel verdt å lese.

Hun ser at, og det er åpenbart, et veldig usunt forhold som ikke kan gi noe reelt godt for noen av dem ? og jeg håper for hennes del at hun tar de rette valgene ? og ser at hu er kjærestemateriale. Men ikke med nåværende kjæreste. Jeg ser det som at de er fanget i et veldig destruktivt forhold. Hun ønsker gjerne tilbakemeldinger, og om noe vil maile henne privat kan det sendes til bloggmail alkoholikern@gmail.com  så vil jeg videresende det til henne.

Edru Alkie :-)

Brevet fra Bloggleseren

Takk for at du har en slik blogg, jeg har hatt stor nytte av å lese alle innleggene! Du og de andre skriver ærlig og godt synes jeg.

Bortsett fra å takke for bloggen, vil jeg gjerne kort forklare hvorfor jeg har lest den, og hvordan jeg kom over den. Jeg har de siste tre mnd hatt en "god venn", som har vært til støtte for meg gjennom en tøff periode. Ikke så mye fordi han har lyttet eller gitt gode råd, mer fordi at jeg forelsket meg, og fikk motivasjon til å stå oppreist gjennom krisen. Selvsagt har han vært støttende og "sparket meg bak" når jeg holdt på å miste motet, og denne styrken er noe av det jeg liker med han.

Men min krise har ikke vært alkohol eller rusrelatert. Det er han som i dette tilfellet er rusmisbruker og alkoholiker, og som startet sin karriere som det for ca. 30 år siden. I dag er han 35 år. (jeg er 30) Vi har vært som kjærester etter at vi møttes på en reise i begynnelsen av desember, men med en klar intensjon om at det ikke skulle være snakk om noe forhold. Det er fordi vi begge er selvoppnevnt  "dårlig kjærestemateriale", han er rusmisbruker og bor med sine foreldre, og jeg er aleneforsørger for et barn på 10 år og sliter periodevis psykisk. Vi har begge en bipolar lidelse, og er i utgansgspunktet "vanskelige" mennesker. Kanskje oppsto denne forbindelsen av denne grunn, at vi forsto hverandres svingninger og følelsesliv veldig godt.

Min gode venn bor som sagt med sine foreldre nå, slik han har gjort siden den dagen han bestemte seg for å trappe ned på amfetamin og heroin, ca. 5 år siden. De flyttet med han til et sted 12 mil fra byen vi begge er oppvokst i. Jeg bor fortsatt i byen. Hans far har bygd et flott hus som han arver når de går bort. Han kuttet sprøyter, heroin og i stor grad amfetamin. Men piller, hasj og alkoholen har han "beholdt", selv om han ikke alltid drikker, eller røyker hasj. Han jobber på en vernet bedrift, og er nettopp blitt 100% uføretrygdet. På jobb er han stort sett nykter, bortsett fra beroligene tabletter til tider.

De siste 2-3 ukene har han blitt mer deprimert enn han er til vanlig, har drukket jevnt og trutt og ikke vært på arbeid. Vi har ikke treftes i denne perioden, og jeg har nok ikke forstått fullt ut hva som har "stått på" disse ukene selv om jeg har registrert at han har drukket hver dag, ikke vært på arbeid, og at han var deprimert. Gjennom å lese bloggen din føler jeg at jeg har fått en dypere forståelse hva rusmisbruk går ut på, og hvordan det arter seg.

Selv var jeg nok i høy grad i faresonen for å komme veldig skjevt ut i livet, hadde det ikke vært for at jeg ble gravid da jeg var 19 år. Jeg har etter jeg fikk barn drukket alkohol i sosiale settinger, kanskje mer enn den norske  gjennomsnittsmammaen (kanskje fordi jeg var så ung da jeg fikk barn), men aldri reparert, drukket over flere dager, eller drukket på hverdagene.

Men jeg har hatt et stort behov for en regelmessig virkelighetsflukt, få fri i hodet, ha det gøy og være sosial i mellom, da jeg i hverdagen har slitt en del med depresjon og isolasjon/ensomhet. Jeg har vært redd for at jeg er i faresonen, men etter langvarige samtaler med min psykolog har jeg vel kommet fram til at slik jeg drikker nå ikke kan kalles alkoholisme, og at faren for at det skal utvikle seg til det er minimal, på grunn av at jeg er veldig reflektert og oppmerksom på akkurat dette. Bortsett fra min psyke, og vanskeligheter som ikke dreier seg om rus, har jeg et "normalt" liv, selv om det nok ikke kan plasseres i den typiske A4-boksen.

Tidvis når barnet mitt er hos sin far, har jeg en skjelden gang røykt hasj, tatt litt amfetamin, men aldri følt at jeg måtte ha det, eller kjøpt meg selv- det har vært mer tilfeldig. Jeg har høy respekt for rus, og et stort behov for å ha kontroll selv, og ikke bli kontrollert av rusen. Blant annet har jeg aldri ruset meg når det virkelig har vært kriser i livet, da jeg har kjent et sterkt behov for å flykte- det har vært viktig for meg å være klar over farene med å drikke alene/drikke bort vanskeligheter.

Nå har jeg altså forelsket meg i en rusmisbruker. Som tydelig er forelsket i meg også, selv om han er svært tilbakeholden med å være ærlig om det, på grunn av sitt rusmisbruk. Jeg har forstått det slik, etter en lang telefonsamtale i helgen der han var full, at hans grublerier og forsterkede depresjon, i høy grad har dreid seg om hvordan dette med meg og han skal gå. Han forteller meg at han tenker mye på barnet mitt, at det ikke er rettferdig ovenfor han at jeg med åpne øyne har forelsket meg i en rusmisbruker.

At barn og rusmisbruk ikke hører sammen. Dette er jeg selvsagt enig i, og er min aller største bekymring også. Han forteller at jeg fortjener bedre. Han spør ofte hva i all verden jeg skal med han, som kun fokuserer på å ruse seg, og bare sitter hjemme foran tv'n, og heller ikke ønsker å kutte ut rusen, gå til behandling, eller endre livet sitt på noe som helst vis.

Jeg forstår at kjærlighet gjør blind. Jeg forstår at han og jeg aldri kan bo sammen så lenge han ruser seg. Jeg forstår at jeg ikke kan "frelse" han, eller være grunn nok for han til å ønske å slutte. Jeg forstår at jeg ikke kan "kjefte han ut av alkoholismen", trigge samvittigheten hans til å slutte, men jeg håper nok på at jeg omsider kan være en slags motivasjon.

Jeg forstår at jeg aldri kan legge meg bort i hans rusmisbruk, eller overtale han til å søke hjelp. Jeg forstår også at det kun er han som kan leve sitt liv, ta ansvar for eget liv, og hjelpe seg selv om han skulle ønske det. Alt dette forstår jeg. Likevel er jeg usikker, likevel ønsker jeg meg han. Og jeg forstår meg ikke på meg selv. Jeg vet det er følelsene som snakker, jeg vet hva fornuften sier, og jeg tar meg selv i å prøve å kombinere de to- fordi jeg ikke vil miste han.

Til han har jeg gjort klart at jeg ikke aksepterer at han tar valg på mine vegne, i forhold til hva han selv mener er det beste for meg. Jeg har gjort klart at jeg selv må ta ansvar for mine valg her i livet. Jeg har vært helt klar på at jeg ønsker å ha det slik som nå, at jeg besøker han i mine barnefrihelger, hverken mer eller mindre. Jeg har gjort klart at barnet mitt er førsteprioritet. Jeg tror vi er gode for hverandre, fordi vi, selv om vi ikke er noe kjærestemateriale, som de fleste andre likevel trenger noen i livet å være nær, trenger voksen, intim kjærlighet og samhold, noen som går litt utenfor grensene til det vanlige vennskapet.

Gjennom å lese denne bloggen har jeg forstått at han fyller alle kriterier, har alle symptomer og plager som følge av rusmisbruk. Både alkoholdemens, hjerteproblemer, sosiale problemer, paranoia og sjalusi, irrasjonelle betraktninger og oppfattninger, egosentrisk tankegang, potensproblemer, ødelagt selvbilde, humørsvingninger, bebreidelser av andre- litt type moralens vokter/ jeg vet best.

Jeg oppfatter at han har stor innsikt i sin egen situasjon og at han vet han ikke kan skylde andre enn seg selv. Han er veldig opptatt av å være ekte, ærlig, men jeg mistenker han for at han tidvis er en god løgner ovenfor seg selv.

Han dømmer meg og mitt liv raskt, og klager på meg og hva jeg foretar meg, når jeg helt tydelig ser at det er seg selv han egentlig anklager. Jeg forstår at sinnet han tidvis har ovenfor meg kommer av frykt og usikkerhet. Han prøver til tider å skremme meg vekk kan det virke som, med å være ekkel, komme med sårende bemerkninger, teste meg, noe han delvis har bekreftet når jeg konfronterte han med det.

Han er ofte selvmotsigende og ustabil i sine meninger, og snakker seg bort når jeg konfronterer han med dette. Han er veldig følsom, gråter lett, åpner seg mye til tider når han er full og ikke bare "justert", disse gangene kan det skinne igjennom at han til en viss grad har håp/ønsker om et annerledes/bedre liv. I "lukket"/"justert" tilstand er han klar på at han ønsker å bli sittende i sofaen og ruse seg til han dør, og at det ikke er lenge til han dør. Han er hos sin fastlege en gang i mnd, noe som muligens kan tyde på at han i iallefall i liten grad har et ønske om en liten forbedring på noen måter. Han jeg har forelsket meg i er morsom, lidenskapelig, snill, en god diskusjonspartner, en jeg kan stole på i forhold til utroskap og vold, en som er tøff nok til å stå i mot meg og mitt sinne/raseri/ustabilitet/og tendens til å manipulere igjennom min egen vilje. Han kan være veldig kjærlig og nær i full tilstand, og komplimentene fra han er få- men gode/ekte.

Selv om han tidvis er litt egosentrisk har han stor omsorg og respekt for sine venner og familie, og alle hans venner beskriver han i veldige positive vendinger, selv om de sier han kan være litt kranglete, for direkte, og slitsom til tider. Jeg liker han desverre best når han er litt full, da det er tydelig at han er seg selv mest da, som han kunne vært om han ikke var rusmisbruker. Bakdelen er at det også i den tilstanden er da han kan være mest ekkel.

Når han ikke drikker er han stille, mutt, trekker seg inn i seg selv, virker avvisende, og det er vanskelig å forholde seg til han da. Jeg er ei jente som har vært ute et par vinterdager/stormer selv. Jeg er ikke redd for det som er vanskelig, eller sterke følelser, da jeg har mange gode redskaper for å håndtere dette, gjennom mange års behandling selv i psykiatrien. Jeg er også utdannet terapaut, og deler gjerne egne erfaringer og redskap med han, som han virker å sette pris på. Selv om jeg for hans del ønsker at han kan nyktre seg i enda større grad enn han har gjort til nå, så er jeg inneforstått med at det er/og mest sannsynligvis alltid vil være, en rusmisbruker jeg kommer til å ha et forhold til. Dette har jeg vært ganske tydelig på at jeg har forstått/akseptert, de gangene han mistenker meg for ikke helt å forstå hvor syk han egentlig er.

Siden jeg skriver dette, så må jeg vel innse at jeg ikke har forstått dette helt og fullt, og sannsynligvis aldri kan komme til å forstå det. Og jeg må akseptere at det er slik det er, og det kan jeg ikke gjøre noe med.

Nå har jeg snart skrevet en hel roman her. Jeg vil beklage om du synes det er frekt av meg å fortelle dette uten at du har bedt om det. Jeg tror jeg har kommet til et punkt nå, der jeg trenger å bli enda mer bestemt på hva JEG ønsker med dette "forholdet", og ikke bare vente/håpe på at han kommer til å falle for meg også, noe jeg har visst en stund at han er i ferd med å gjøre. På en måte har jeg bestemt meg, slik jeg skrev lenger opp, at jeg ønsker å ha det slik som nå, treffes annenhver helg, kanskje reise litt sammen, og ta dag for dag og ikke bekymre oss så mye for "oss" i fremtiden, fordi den kan ingen spå. Men jeg har nok et ønske om å dele dette med noen, som selv har førstehåndskunnskap om alkoholisme, og få noen erfaringer å betraktninger tilbake. Gjerne del min historie på bloggen om du ønsker det, så kanskje flere har tilbakemeldinger jeg kan finne nyttig i den situasjonen jeg nå står i.

Igjen, takk for en fin blogg! Og gratulerer så mye med ditt edruskap og inntreden i en bedre tilværelse :)

Klem

 En venn i AA-fellesskapet har gitt en veldig beskrivende deling om hvor lett selvbegraaget og rasjonaliseringen kommer. Jeg kjente meg veldig igjen i det , og det vil trolig mange andre tørrlagte/nyktre også gjøre.Samtidig kan pårørende og andre få et innblikk i rusmisbrukets natur.

Derfor er det så viktig å jobbe aktivt med seg selv om man har vært edru aldri så lenge for slike impulser kan komme som kastet på en uten forvarsel. Da trenger man all den ballasten man kan oppdrive. Takk kjære venn for at du deler dette med oss .

Edru Alkie :-)

selvbedrag og rasjonalisering

I dagens tekst stod det om dette med selvbedrag og rasjonalisering. Det var det det gikk i da jeg var aktiv, det var en måte å prøve å leve med meg selv på. Helt til jeg ikke klarte mer og kastet inn håndkle og etterhvert innså sannheten og klarte å leve i sannheten ved hjelp av  programmet.

Disse forsvarsmekanismene lever selvfølgelig i meg ennå, og jeg må holde meg i åndelig form for å ikke gli ut av programmet og ut i selvbedrag, livsløgner og benektelser.

Har de siste årene følt meg i stabilt åndelig god form, gjør det jeg bør gjøre og føler jeg er ærlig med meg selv, så langt det er menneskelig mulig for meg som en snikete rusavhengig;))

Så jeg fikk skikkelig bakoversveis da jeg for noen dager siden var å handlet og fikk plutselig øye på øl med fruktsmak. En sixpack med flotte bokser, rosa og hvite. De så så uskyldige ut, så jeg tenkte ved meg selv et øyeblikk at; hmm..det kan vel ikke være noe galt i å drikke et par sånne. Det er jo liksom ikke øl, kan jo så og si kalle det brus.. (med 3,7 %, men det faktum overså jeg der og da).

Etter noen sekunder var det som å våkne opp fra en vond drøm, ble helt sjokkert over hva jeg hadde tenkt og fikk tårer i øynene. Utrolig skremmende hvordan jeg et øyeblikk bedrev selvbedrag og rasjonaliserte det å drikke alkohol.

Minner meg om alkoholikeren i Storboka som sa til seg selv at det var greit med en whisky så lenge han blandet den med melk.. Denne sykdommen er creepy, og jeg tror jeg har forsømt noe den siste tida, vært litt for mye i dårlig selskap, dvs alene... Virkelig på tide med et møte veldig snart! Takk for at jeg fikk dele dette med dere. Love :-)

Anonyme Alkoholikere          Anonyme Narkomane NA         Retretten

En Dansk gruppevenn har gitt meg dennne delingen. Den oppsummerer veldig godt en følelse de  fleste med en rusavhengighet  har hatt.  Man føler seg annerledes enn andre rusmisavhengige. men tror en egen avhengighet er unik i forhold til andre. Det er virkelig en sperre for å komme videre i tilfrisknig og rehabilitering. Uansett alle andre  forskjeller så er dette en sperrene vi setter opp for å unngå å gå til kjernen av problemet - nok et eksempel på selvbedrag. 

Edru Alkie  ;-)

Er du annerledes tror du ?

"Vi følte os anderledes".  Det er først, når vi har overgivet os, at vi bliver i stand til at overvinde fremmedgørelsen ved avhengighet. står det i NA bok Basis Tekst s. 22 

Men du forstår det ikke?, udbrød vi i et forsøg på at bortforklare. Jeg er anderledes! Jeg har virkelig haft det hårdt!. Vi gentog disse sætninger igen og igen i vores aktive liv. Enten når vi forsøgte at slippe for konsekvenserne af vores handlinger, eller når vi ville sno os uden om de regler, der gjaldt for alle andre. Det kan endda være, at det var noget lignende, vi sagde på vores første møde. Eller vi har måske for nylig grebet os selv i at bruge dem i en klagende tone. 

Rigtig mange af oss føler os anderledes eller unike. Som rusavhengige kan vi bruge næsten hvad som helst til at fremmedgøre oss selv. Men der er ingen undskyldning for at give slip i vores bedring, intet der kan gøre os uegnede til dette program, hverken livstruende sygdom, fattigdom eller andet. Tusinder af rusavhengige har fundet bedring på trods af de virkelig store besværligheder, som de har måttet overkomme. De har øget deres åndelige bevidsthed ved at arbejde med programmet. Og dette er sket på trods af  eller måske som en følge af  disse besværligheder. 

Vores individuelle omstændigheder og forskelle er irrelevante, når det gælder vores bedring. Ved at give slip på vores trang til at være enestående og overgive os til den enkle livsstil, programmet viser os, vil vi uundgåeligt opnå en følelse af at være en del af noget. Det at føle sig som en del af noget giver os styrken til at gå igennem livet på livets betingelser. 

Bare for i dag: Jeg vil give slip på følelsen af at være anderledes og tilslutte mig de principper for bedring, som jeg har til fælles med så mange andre. Mine problemer udelukker mig ikke fra bedringen, de nærmere trækker mig ind i den.

Hei jeg er en tørrlagt alkoholiker, og mener å være svært så heldig. Det føler også familie og venner som slet pga min alkoholisme i mange vonde år.

Hvorfor er jeg heldig?  Jo- fordi vi i min hjemby har to grupper av AA (Anonyme Alkoholikere) med  ukentlige møter.  Disse og andre grupper er min medisin  for å holde meg edru og forbli edru hvis jeg bare er vil.

I AA har jeg de siste årene  oppnådd det som både jeg selv og andre  etter hvert trodde var umulig, nemlig å slutte å drikke.Jeg  prøvde i mange år ved hjelp av min egen såkalte jernvilje, diverse institusjonsopplegg , trusler, fyllekjøringer, fengsel,  tap av jobb. Kort sagt; jeg prøvde hele pakka, og det ble bare verre.

Og en ting jeg ikke så da, men som jeg ser smertelig klart i dag er hvordan mine nære og kjære led av min drikking. Alltid i helspenn, fulle av angst og  bekymring. De fikk også  et elendig liv når jeg var en aktiv vår alkoholiker, og om jeg var promillefri en kort periode så merket de de før jeg merket det selv av sprekken kom.. Pårørende lider mer enn en våt aktiv alkoholiker/rusmisbruker evner å se i sin situasjon.

Jeg kjente flere som brukte  AA og så deres økte livskvalitet, men med mitt typiske alkoholiserte ego mente jeg at det ikke var noe for meg. Som alle alkoholikere trodde jeg at min form for alkoholisme og drikking var unik at jeg var en "spesiell" alkoholiker. Det var jeg ikke jeg var en vanlig alkoholiker som de andre i AA-fellesskapet.

Tilslutt fant jeg i min elendighet ut at jeg måtte bite i det sure eplet, å prøve AA jeg også. Det ble mitt vendepunkt. Jeg tatt imot i et inkluderende kameratskap og en forståelse av problemet som bare andre tørrlagte alkoholikere kan ha. Jeg lyttet og lærte av de andres erfaringer - folk med edruskap som strakte seg fra 14 dager til 30 år- De fikk høre min historie og mine erfaringer og jeg fant ut at de  hadde slitt med  og noen slet forstsatt med de samme tingene som jeg gjorde.  Min alkoholisme var altså ikke unik.

Det er uvesentlig om du har pimpet champagne til 1200 kroner flasken eller rødsprit til 50 kr. literen, alkoholismens vesen, virkemåte og konsekvens er den samme.

Det er ingen pekefinger i  AA, ingen du må eller du skal, men du får høre at sånn gjorde vi og det virket for oss. Jeg lærte også viktigheten av å ile langsomt, ta en dag av gangen å jobbe med det. Veien tilbake til flasken blir aldri lenger enn en armlengde, men det er ene og alene mitt valg.

Hvorfor innleder jeg med at jeg er heldig?

Jo nettopp  fordi jeg kom til AA i tide. Samtidig vet jeg at det er  mange som sliter med alkoholproblemer, alkoholisme og de følger det får, uten at de finner veien ut av uføret.

Mange makter  aldri å gjøre noe med det,  Atter andre er ikke  klar over at det finnes to aktive AA-grupper i distriktet som er  gode alternativ for mange. Atter andre vet at AA er der, men tror ikke det er noe for dem.

Jeg ønsker at andre skal få den muligheten jeg har fått, derfor er hensikten med  dette leserbrevet å minne alkoholikeren om at AA er  der for alle som har et ønske om å slutte å drikke og vil ha det AA kan tilby ? et edrulig liv i utvikling. Derfor tillater jeg meg også å opplyse å legge nasjonalt kontakttlefon til AA   911 77 770

Da mange ikke vet hva AA er refererer jeg Felleskapserklæringen:

Anonyme Alkoholikere er et fellesskap av kvinner og menn som forsøker å
løse et felles problem ved å dele erfaring, styrke og håp med hverandre
for at de kan løse sitt felles problem og hjelpe andre til å friskne til fra alkoholisme.
Den eneste betingelse for medlemskap, er et ønske om å slutte og drikke

Det er ingen avgift eller kontingent for AA medlemskap. Vi er   selvhjulpne gjennom egne bidrag.
AA er ikke knyttet til noen sekt, trossamfunn, politisk parti,  organisasjon   eller institusjon. AA ønsker ikke å ta stilling i noe stridsspørsmål, hverken støtter eller   motarbeider noen sak. Vårt fremste formål er å holde oss edru og hjelpe andre alkoholikere til   edruskap.

Som man ser fra Felleskapserklæringen er der ingen barrierer som sosial status, politisk tilhørighet, religiøs overbevisning eller etnisk bakgrunn.

Vi er altså et tverrsnitt av det samfunnet vi lever i.

Dette er ikke skrevet på vegne av noen AA-gruppe, men er helt og holdent min egen opplevelse ved å være med i dette fellesskapet.

Som navnet Anonyme Alkoholikere tilsier er anonymitetsprinsippet svært viktig, Det er da også grunnen til at jeg ikke skriver under med eget navn.

Hilsen

Edru Alkie :-)

Av en gruppevenn har jeg fått denne delingen om hvordan  russug og marerittaktig tankespinn og drømmer kommer og går når man er i tilfrisknig etter rusmisbruk. Det er ganske typisk og kan føles uutholdelig. Men man holder det ut om man deler det inn i små tidsbolker, Heldigvis er dette noe som dempes og forsvinner etterhvert for de aller fleste som jobber seriøst med å få et godt edruskap og liv. Noe min venn gjør.

Edru Alkie:-)

 Mareritt, russug og tankekjør

Her sitter jeg foran skjermen 1 time etter jeg la meg jeg burde sovet nå og jeg var på god vei... på vei inn i en helt vanelig drøm.   Så skjedde det igjen. Plutselig var jeg ute og kjørte bil. (ikke noe uvanelig med det), så dukket bildet av en fyr fra rus miljøet opp. Så var jeg utenfor huset hans.

Bang så var jeg tilbake i en rus-setting derfra, tanken gikk videre og plutselig var vi i leiligheten til en annen fyr som var med den gangen, så komme bildene fortløpende på alt det vonde denne fyren gjorde meg gjennom tiden i rus. Så dukker det opp flere personer, en som engang tok mitt parti og ordnet opp. Men så kommer det vonde også denne til tider gjorde mot meg.

Greit nok jeg var ikke alltid snill mot disse gutta jeg heller, men trodde jo jeg var det så de bildene kommer ikke. Videre kommer en ny fyr som også var der opp i hodet mitt. han hører til et annet sted i landet hvo jeg traff han senere igjen, hos felles kjente.

Når jeg har kommet så langt orker jeg ikke lenger, smerten blir for stor og jeg må stå opp. BLIR SYKT MYE HUEKJØR.
Vet ikke annet å gjøre akkurat nå en å dele det her, håpe at noen kjenner seg igjen og kanskje har noen råd. Selv går jeg og legger meg igjen og håper det holder å skrive her og å kjenne på takknemlighet over at jeg slipper oppleve flere.

Retretten er en ideell brukerstyrt stiftelse som ønsker å hjelpe dem som sliter pga. egen eller andres avhengighet, slik at de kan få en reell sjanse til å leve det livet de selv ønsker å leve.
Retrettens mål er å gi alkoholikere, narkomane, legemiddelmisbrukere og LAR-pasienter hjelp til videre hjelp, samt gi støtte til pårørende. Vi har også eget tilbud til dem som er innunder kriminalomsorgen.
Retretten er et gratis tilbud for tidligere alkoholikere, rusmisbrukere, LAR-pasienter og pårørende. Enten du er innenfor eller utenfor en behandlingssituasjon, eller befinner deg i fengsel.

De har latt meg få lov til å dele noen av deres tanker om hjelp her og jeg takker dem for det. Jeg har den størrste respekt for deres arbeid og dedikerte medarbeidere.

Edru Alkie:-)

Gi rusmiddelmisbrukere mulighet til å gi seg selv et verdig liv.

Det mangler ikke på aktører som ønsker å "hjelpe" rusmisbrukere. I alle fall de rusmisbrukere som ligger til det allmenne bilde vi har av hvem de er. Og hva ønsker vi alle å "hjelpe" til med? Jo til å gi rusmiddelmisbrukeren et bedre liv.
Vi alle har våre opplevelser på hva det er og hva som skal til for å få det. Noen synes god mat og godt drikke er med på å få et godt liv. Noen synes at eksotiske ferier, fart og spenning må til. Andre synes det å ha storfamilien samlet til en hver tid eller det å være hjemme alene med en god bok og fin musikk er det gode i livet.

Uansett hva det er som gir følelsen av å ha det godt så må noen grunnleggende behov være tilfredstilt, og disse noen er: Trygghet - trygt sted å bo, forutsigbar inntenkt, og et trygt nettverk som man kan henvende seg til. Frihet - selvstendighet, få bestemme hvor "skapet" skal stå i eget liv og føle at man er til nytte for seg selv og sine medmennesker. Dette får man igjennom modning, utvikling, utdanning og/eller jobb. De aller fleste voksne har dette inntakt og tenker ikke over at de tunge rusmisbrukere, som man føler man må hjelpe, kan mangle dette. Det sentrale spørsmålet alle hjelpere bør stille seg må være: Hvorfor mangler de det og hvordan skal vi hjelpe dem til å endre dette?

Alle - uten unntak, som vi blant annet mener vi hjelper ved å gi et rom slik at de kan få litt verdighet når noen av døgnets sprøyter settes, mangler det grunnleggende på grunn av innholdet i sprøyten vi støtter dem i å sette. De mangler det fordi vi tar fra dem muligheten til å tilegne seg kunnskap til å bli selvstendige, fordi vi opprettholder rusmiddelmisbruket på ulike måter. De som har kommet så langt ned pga. av rusmiddelmisbruk må bli rusfri.

Det å bli rusfri er å frastå inntak av alle midler med ruspotensiale, altså midler som sløver ned hjernen. Og vi hjelpere må huske at det er kun er rusmisbrukeren selv som kan bli rusfri. Hjelpen vi kan gi er å hjelpe dem til å forstå at de må bli det og bringe håp om at det går. Dette gir grobunn for å leve et verdifullt/fruktbart liv. Vi, hjelpere, kan ikke gi noen andre enn oss selv en verdighet.

Det er viktig å gi rusmiddelmisbrukeren innsikt i sin egen sykdom for på denne måten å forstå hvorfor livet har gått så galt som det som oftest gjør for dem. Det er kanskje mer motiverende å bruke "hvorfor det ble sånn" fremfor "du må/kan ikke fortsette å leve sånn" som innfallsvinkel- kunnskap gir makt! Makt overfor sykdommen er det rusmiddelmisbrukeren trenger.

Det ligger utrolig mye ressurser i hvert enkelt individ- rusmiddelmisbrukere eller ei- men for mange rusmisbrukere har ikke disse ressursene fått mulighet til å vokse fem på en sunn og livgivende måte- det er her hver enkelt må få hjelp til å bearbeide det vonde- som kan være årsaken til rusmisbruket (misbruket er kun et symptom på andre problemer). Med denne form for hjelp vil rusmisbrukere gradvis få tid til å komme i kontakt med kjernen i seg selv og finne ut av hva som er den ene personens verdier og ønsker her i livet. Det burde handle mer om å leve enn i å overleve, ikke sant?

La rusmisbrukeren bli likeverdig med resten av storsamfunnet, det er kun ved ansvarliggjøring vi kan få til likeverdet. I ansvarliggjøring innebærer det at rusmiddelmisbrukere blir lyttet til - kanskje for første gang i sitt liv. Rusmiddelmisbrukere er like forskjellige som alle andre mennesker og derfor trengs et grunnprogram i rehabiliteringen som tar høyde for dette og gir rusmiddelmisbrukeren mulighet til å utvikle seg slik det er naturlig og riktig for den enkelte.

DET HANDLER NEMLIG IKKE OM Å SLUTTE Å RUSE SEG, MEN OM Å FÅ EN MULIGHET TIL Å SLIPPE.

Link til Retretten                      FACEBOOK: Retrettens Venner

Kristian forteller om hvordan det var, hva han gjorde og hvordan han har det idag. Og dom han sier ;Ydmykhet og takknemlighet er gode stikkord. Det viser med all tydelighet at det alltid er HÅP. Gratulerer Kristian og lykke til videre på livets nyktre, spennende og gode vei.

Edru Alkie:-)

Hei! Jeg heter Kristian og er rusavhengig.

I februar 2010 hadde jeg fått nok.

Etter 30 år med daglig inntak av en eller annen form for sinns eller humørendrende midler var jeg så sliten at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å komme ut av det.

Jeg lå stort sett til sengs og rusa meg, ville ikke se folk, eneste følelsen jeg hadde igjen var angst og alt jeg ønsket var å dø.
jeg var helt død mentalt og åndelig, og det fysiske var for full fart på vei etter. Jeg trodde ikke på noe eller noen, heller ikke meg selv.

Dit måtte jeg før jeg klarte å svelge den, for meg, enormt store kamelen å ta imot hjelp.
Nå 2 år senere står jeg rimelig brukbart på beina. Jeg har funnet min høyere makt, som er bare god og kjærlig, og bare min.
Jobbmessig er jeg rimelig oppe og går igjen. Økonomien begynner å komme seg på beina igjen og jeg er tilbake i eliten i idretten min.

Det eneste programmet lover er frihet fra aktiv avhengighet, resten kommer som en bonus ut i fra at jeg velger å ikke ta den første dosen av et rusmiddel når livet går meg i mot.

Det er fortsatt mye i livet mitt som ikke fungerer som det skal, men nå velger jeg å forholde meg til det, stå i det og når jeg gjør det kommer jeg styrket ut av det på andre siden og kan ta tak i det som faktisk er problemet.

Tidligere behøvde jeg ikke å forholde meg til en dritt, jeg kunne faktisk justere meg ut av nesten enhver situasjon.
Tusen takk til NA som har hjulpet meg til å få til dette og en spesiell takk til noen spesielle mennesker i programmet som har vært der litt ekstra.

Når jeg ser hvor lang tid jeg har brukt på å kjøre meg ned og hvor fort det egentlig har gått opp igjen er det forholdsvis lett å være ydmyk og takknemlig for hvilke krefter det ligger i NA og programmet...
2 År i dag, feires i helgen.

Anonyme Alkoholikere           NA Anonyme Narkomane

Stiftelsen Retretten