Rus & bipolar + bipolar . Et umulig forhold ?

 Fra en dame som leser denne Bloggen har jeg mottatt en lang mail om et kinkig forhold med en rusmisbruker som også har en bipolar lidelse. Damen som skriver er også bipolar men sier hun ikke har noe rusproblem. En lang deling, men vel verdt å lese.

Hun ser at, og det er åpenbart, et veldig usunt forhold som ikke kan gi noe reelt godt for noen av dem ? og jeg håper for hennes del at hun tar de rette valgene ? og ser at hu er kjærestemateriale. Men ikke med nåværende kjæreste. Jeg ser det som at de er fanget i et veldig destruktivt forhold. Hun ønsker gjerne tilbakemeldinger, og om noe vil maile henne privat kan det sendes til bloggmail alkoholikern@gmail.com  så vil jeg videresende det til henne.

Edru Alkie :-)


Brevet fra Bloggleseren

Takk for at du har en slik blogg, jeg har hatt stor nytte av å lese alle innleggene! Du og de andre skriver ærlig og godt synes jeg.

Bortsett fra å takke for bloggen, vil jeg gjerne kort forklare hvorfor jeg har lest den, og hvordan jeg kom over den. Jeg har de siste tre mnd hatt en "god venn", som har vært til støtte for meg gjennom en tøff periode. Ikke så mye fordi han har lyttet eller gitt gode råd, mer fordi at jeg forelsket meg, og fikk motivasjon til å stå oppreist gjennom krisen. Selvsagt har han vært støttende og "sparket meg bak" når jeg holdt på å miste motet, og denne styrken er noe av det jeg liker med han.

Men min krise har ikke vært alkohol eller rusrelatert. Det er han som i dette tilfellet er rusmisbruker og alkoholiker, og som startet sin karriere som det for ca. 30 år siden. I dag er han 35 år. (jeg er 30) Vi har vært som kjærester etter at vi møttes på en reise i begynnelsen av desember, men med en klar intensjon om at det ikke skulle være snakk om noe forhold. Det er fordi vi begge er selvoppnevnt  "dårlig kjærestemateriale", han er rusmisbruker og bor med sine foreldre, og jeg er aleneforsørger for et barn på 10 år og sliter periodevis psykisk. Vi har begge en bipolar lidelse, og er i utgansgspunktet "vanskelige" mennesker. Kanskje oppsto denne forbindelsen av denne grunn, at vi forsto hverandres svingninger og følelsesliv veldig godt.

Min gode venn bor som sagt med sine foreldre nå, slik han har gjort siden den dagen han bestemte seg for å trappe ned på amfetamin og heroin, ca. 5 år siden. De flyttet med han til et sted 12 mil fra byen vi begge er oppvokst i. Jeg bor fortsatt i byen. Hans far har bygd et flott hus som han arver når de går bort. Han kuttet sprøyter, heroin og i stor grad amfetamin. Men piller, hasj og alkoholen har han "beholdt", selv om han ikke alltid drikker, eller røyker hasj. Han jobber på en vernet bedrift, og er nettopp blitt 100% uføretrygdet. På jobb er han stort sett nykter, bortsett fra beroligene tabletter til tider.

De siste 2-3 ukene har han blitt mer deprimert enn han er til vanlig, har drukket jevnt og trutt og ikke vært på arbeid. Vi har ikke treftes i denne perioden, og jeg har nok ikke forstått fullt ut hva som har "stått på" disse ukene selv om jeg har registrert at han har drukket hver dag, ikke vært på arbeid, og at han var deprimert. Gjennom å lese bloggen din føler jeg at jeg har fått en dypere forståelse hva rusmisbruk går ut på, og hvordan det arter seg.

Selv var jeg nok i høy grad i faresonen for å komme veldig skjevt ut i livet, hadde det ikke vært for at jeg ble gravid da jeg var 19 år. Jeg har etter jeg fikk barn drukket alkohol i sosiale settinger, kanskje mer enn den norske  gjennomsnittsmammaen (kanskje fordi jeg var så ung da jeg fikk barn), men aldri reparert, drukket over flere dager, eller drukket på hverdagene.

Men jeg har hatt et stort behov for en regelmessig virkelighetsflukt, få fri i hodet, ha det gøy og være sosial i mellom, da jeg i hverdagen har slitt en del med depresjon og isolasjon/ensomhet. Jeg har vært redd for at jeg er i faresonen, men etter langvarige samtaler med min psykolog har jeg vel kommet fram til at slik jeg drikker nå ikke kan kalles alkoholisme, og at faren for at det skal utvikle seg til det er minimal, på grunn av at jeg er veldig reflektert og oppmerksom på akkurat dette. Bortsett fra min psyke, og vanskeligheter som ikke dreier seg om rus, har jeg et "normalt" liv, selv om det nok ikke kan plasseres i den typiske A4-boksen.

Tidvis når barnet mitt er hos sin far, har jeg en skjelden gang røykt hasj, tatt litt amfetamin, men aldri følt at jeg måtte ha det, eller kjøpt meg selv- det har vært mer tilfeldig. Jeg har høy respekt for rus, og et stort behov for å ha kontroll selv, og ikke bli kontrollert av rusen. Blant annet har jeg aldri ruset meg når det virkelig har vært kriser i livet, da jeg har kjent et sterkt behov for å flykte- det har vært viktig for meg å være klar over farene med å drikke alene/drikke bort vanskeligheter.

Nå har jeg altså forelsket meg i en rusmisbruker. Som tydelig er forelsket i meg også, selv om han er svært tilbakeholden med å være ærlig om det, på grunn av sitt rusmisbruk. Jeg har forstått det slik, etter en lang telefonsamtale i helgen der han var full, at hans grublerier og forsterkede depresjon, i høy grad har dreid seg om hvordan dette med meg og han skal gå. Han forteller meg at han tenker mye på barnet mitt, at det ikke er rettferdig ovenfor han at jeg med åpne øyne har forelsket meg i en rusmisbruker.

At barn og rusmisbruk ikke hører sammen. Dette er jeg selvsagt enig i, og er min aller største bekymring også. Han forteller at jeg fortjener bedre. Han spør ofte hva i all verden jeg skal med han, som kun fokuserer på å ruse seg, og bare sitter hjemme foran tv'n, og heller ikke ønsker å kutte ut rusen, gå til behandling, eller endre livet sitt på noe som helst vis.

Jeg forstår at kjærlighet gjør blind. Jeg forstår at han og jeg aldri kan bo sammen så lenge han ruser seg. Jeg forstår at jeg ikke kan "frelse" han, eller være grunn nok for han til å ønske å slutte. Jeg forstår at jeg ikke kan "kjefte han ut av alkoholismen", trigge samvittigheten hans til å slutte, men jeg håper nok på at jeg omsider kan være en slags motivasjon.

Jeg forstår at jeg aldri kan legge meg bort i hans rusmisbruk, eller overtale han til å søke hjelp. Jeg forstår også at det kun er han som kan leve sitt liv, ta ansvar for eget liv, og hjelpe seg selv om han skulle ønske det. Alt dette forstår jeg. Likevel er jeg usikker, likevel ønsker jeg meg han. Og jeg forstår meg ikke på meg selv. Jeg vet det er følelsene som snakker, jeg vet hva fornuften sier, og jeg tar meg selv i å prøve å kombinere de to- fordi jeg ikke vil miste han.

Til han har jeg gjort klart at jeg ikke aksepterer at han tar valg på mine vegne, i forhold til hva han selv mener er det beste for meg. Jeg har gjort klart at jeg selv må ta ansvar for mine valg her i livet. Jeg har vært helt klar på at jeg ønsker å ha det slik som nå, at jeg besøker han i mine barnefrihelger, hverken mer eller mindre. Jeg har gjort klart at barnet mitt er førsteprioritet. Jeg tror vi er gode for hverandre, fordi vi, selv om vi ikke er noe kjærestemateriale, som de fleste andre likevel trenger noen i livet å være nær, trenger voksen, intim kjærlighet og samhold, noen som går litt utenfor grensene til det vanlige vennskapet.

Gjennom å lese denne bloggen har jeg forstått at han fyller alle kriterier, har alle symptomer og plager som følge av rusmisbruk. Både alkoholdemens, hjerteproblemer, sosiale problemer, paranoia og sjalusi, irrasjonelle betraktninger og oppfattninger, egosentrisk tankegang, potensproblemer, ødelagt selvbilde, humørsvingninger, bebreidelser av andre- litt type moralens vokter/ jeg vet best.

Jeg oppfatter at han har stor innsikt i sin egen situasjon og at han vet han ikke kan skylde andre enn seg selv. Han er veldig opptatt av å være ekte, ærlig, men jeg mistenker han for at han tidvis er en god løgner ovenfor seg selv.

Han dømmer meg og mitt liv raskt, og klager på meg og hva jeg foretar meg, når jeg helt tydelig ser at det er seg selv han egentlig anklager. Jeg forstår at sinnet han tidvis har ovenfor meg kommer av frykt og usikkerhet. Han prøver til tider å skremme meg vekk kan det virke som, med å være ekkel, komme med sårende bemerkninger, teste meg, noe han delvis har bekreftet når jeg konfronterte han med det.

Han er ofte selvmotsigende og ustabil i sine meninger, og snakker seg bort når jeg konfronterer han med dette. Han er veldig følsom, gråter lett, åpner seg mye til tider når han er full og ikke bare "justert", disse gangene kan det skinne igjennom at han til en viss grad har håp/ønsker om et annerledes/bedre liv. I "lukket"/"justert" tilstand er han klar på at han ønsker å bli sittende i sofaen og ruse seg til han dør, og at det ikke er lenge til han dør. Han er hos sin fastlege en gang i mnd, noe som muligens kan tyde på at han i iallefall i liten grad har et ønske om en liten forbedring på noen måter. Han jeg har forelsket meg i er morsom, lidenskapelig, snill, en god diskusjonspartner, en jeg kan stole på i forhold til utroskap og vold, en som er tøff nok til å stå i mot meg og mitt sinne/raseri/ustabilitet/og tendens til å manipulere igjennom min egen vilje. Han kan være veldig kjærlig og nær i full tilstand, og komplimentene fra han er få- men gode/ekte.

Selv om han tidvis er litt egosentrisk har han stor omsorg og respekt for sine venner og familie, og alle hans venner beskriver han i veldige positive vendinger, selv om de sier han kan være litt kranglete, for direkte, og slitsom til tider. Jeg liker han desverre best når han er litt full, da det er tydelig at han er seg selv mest da, som han kunne vært om han ikke var rusmisbruker. Bakdelen er at det også i den tilstanden er da han kan være mest ekkel.

Når han ikke drikker er han stille, mutt, trekker seg inn i seg selv, virker avvisende, og det er vanskelig å forholde seg til han da. Jeg er ei jente som har vært ute et par vinterdager/stormer selv. Jeg er ikke redd for det som er vanskelig, eller sterke følelser, da jeg har mange gode redskaper for å håndtere dette, gjennom mange års behandling selv i psykiatrien. Jeg er også utdannet terapaut, og deler gjerne egne erfaringer og redskap med han, som han virker å sette pris på. Selv om jeg for hans del ønsker at han kan nyktre seg i enda større grad enn han har gjort til nå, så er jeg inneforstått med at det er/og mest sannsynligvis alltid vil være, en rusmisbruker jeg kommer til å ha et forhold til. Dette har jeg vært ganske tydelig på at jeg har forstått/akseptert, de gangene han mistenker meg for ikke helt å forstå hvor syk han egentlig er.

Siden jeg skriver dette, så må jeg vel innse at jeg ikke har forstått dette helt og fullt, og sannsynligvis aldri kan komme til å forstå det. Og jeg må akseptere at det er slik det er, og det kan jeg ikke gjøre noe med.

Nå har jeg snart skrevet en hel roman her. Jeg vil beklage om du synes det er frekt av meg å fortelle dette uten at du har bedt om det. Jeg tror jeg har kommet til et punkt nå, der jeg trenger å bli enda mer bestemt på hva JEG ønsker med dette "forholdet", og ikke bare vente/håpe på at han kommer til å falle for meg også, noe jeg har visst en stund at han er i ferd med å gjøre. På en måte har jeg bestemt meg, slik jeg skrev lenger opp, at jeg ønsker å ha det slik som nå, treffes annenhver helg, kanskje reise litt sammen, og ta dag for dag og ikke bekymre oss så mye for "oss" i fremtiden, fordi den kan ingen spå. Men jeg har nok et ønske om å dele dette med noen, som selv har førstehåndskunnskap om alkoholisme, og få noen erfaringer å betraktninger tilbake. Gjerne del min historie på bloggen om du ønsker det, så kanskje flere har tilbakemeldinger jeg kan finne nyttig i den situasjonen jeg nå står i.

Igjen, takk for en fin blogg! Og gratulerer så mye med ditt edruskap og inntreden i en bedre tilværelse :)

Klem



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Edru Alkie :-)

Edru Alkie :-)

49, Gildeskål

En Tørrlagt alkoholiker & rusmisbruker. Bruker bloggen for egen del som et ledd i å forbli edru og dele mine og andres erfaringer med andre. Og kan det være til hjelp for noen så er det veldig fint. Er ikke fra Gildeskål- men likte navnet

Kontakt mail

Kategorier

Arkiv

hits